Dag 15

Nå har jeg fått siste dagen litt på avstand og velger å skrive om den. Det blir kanskje litt sårt og rart innlegg.

Jeg leverte jo fra meg et brev som beskrev selvmordstanker til kontakten min R, dag 14. Det var en smertefull opplevelse, for å si det mildt. Men hun sa de rette tingene og tok det fint. Jeg ble til og med forsikret om at det eneste som kom til å stå i rapporten var at hun hadde fått lest noe jeg hadde skrevet.

Jeg var med på de vanlige aktivitetene. Jeg satte under gruppen og var med under morgentrimmen. Det var både godt og rart å tenke på at det var siste gang jeg var med, men nå i ettertid tror jeg det var mest godt!

Jeg skulle a med meg R til psykologen, K, for utskrivingssamtale. Det ble en ubehagelig opplevelse, mildt sagt. Men min respekt for K vokste betraktelig under praten.

Først gikk vi gjennom formaliteter. Jeg ble vurdert på en skala fra 0-100 i forhold til funksjonsnivå og symptomer, og hadde steget etter oppholdet. Je var med andre ord frisk nok til at det var OK å slippe meg hjem.

Neste post på programmet ble betydelig verre. Suicidvurdering. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde selvmordstanker. I det jeg svarer nei, får jeg et skarpt blikk og et kremt fra R. Hun hadde lest brevet mitt og visste godt at jeg løy. Egentlig burde jeg forstått at eg ikke ville slippe unna med det.

R sa til K at dette kunne ta litt tid, og at jeg hadde vanskelig for å si hva jeg tenkte på og uroet meg for. Hun gav også klar beskjed til meg om at hvis ikke jeg sa det som det var så kom hun til å si det.

Sakte men sikkert kom sannheten frem. Jeg holdt på å få komplett sammenbrudd på kontoret til K, mens han spurte og gravde. Han tenkte høyt i 10 minutter på om det var trygt å sende meg hjem og hvilken form for oppfølging jeg skulle ha etter utskrivelsen.

Jeg har aldri hatt en så intens samtale før i mitt liv, og håper jeg slipper å ha det igjen. Heldigvis for meg fikk jeg snakket meg ut ifra å måtte bli der.

R hadde en samtale med meg i etterkant hvor jeg fikk ut alt jeg hadde på hjertet etter praten med K. Det var egentlig veldig godt, selv om jeg var urolig og redd.

Etter det spiste jeg felleslunsj og så reiste jeg min vei, etter et tårevått farvel med noen av medpasientene. Jeg er glad jeg er ute av Avdeling K, men jeg har samtidig et savn, og om jeg skal legges inn igjen, så er det dit jeg vil.


BlogPress from my iPhone

Location:Jobben

Post Avdeling K

Nå sitter je i stuen på avdelingen og venter på å bli hentet. Det er rart og godt å ikke skulle trakke i disse gangene mer. Jeg tror det er mest godt, men jeg kommer til å savne mange av de som er her.

Jeg kommer ikke til å savne måltidene, ei heller psykologen, K, tror jeg, men han har begynt å vokse på meg. Det kommer jeg tilbake til i dagens oppsummering.

Nattevaktenes nattlige runder blir heller ikke et stort savn, det er for det meste litt slitsomt å tenke på, selv om det i og for seg er litt trygt å vite at noen passer på.

Jeg kommer sikkert til å savne å bli vekket av blide folk om morgenen. Det er noe trygt og godt i det å bli vekket av noen som er der for å hjelpe deg. Det er en god måte å starte dagen på.

Jeg kommer til å savne røykeskuret, eller terapihuset som vi liker å kalle det her. De nattlige latterutbruddene over den mest korrupte overtrøtthumoren man kan tenke seg. Nattlig saftblanding og drittprat blir også rart å være uten.

Morgenmøtene blir ikke savnet. De var lange og stort sett ganske uinteressante. Jeg kjenner at det ikke blir det jeg kommer til å lengte til. Morgentrimmen kunne være gøy, men det var ofte et styr. Og det blir i hvert fall ikke noe jeg kommer til å savne.

De daglige gåturene til fjellet like ved blir et savn. Jeg har gått mye med alle kontaktene mine, alene og i lag med andre pasienter. Det er meget mulig jeg kommer til å komme tilbake for å gå den turen, for den har blitt en trygghet for meg.

Kveldssamtalene med kontaktpersonen på kvedstid vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om. Ofte var det tungt å måtte prate om det som var vanskelig, samtidig som det var godt når jeg hadde pratet.

Noe av det jeg gleder meg mest til er å gjenvinne mitt elskede privatliv. Hjemme er det ingen som kommer brasende inn døgnet rundt. Jeg får lov til å gå hvor jeg vil uten å gi beskjed om hva jeg skal, og det blir slutt på mistenkelige blikk på poser og vesker som kommer inn på avdelingen.

Alt i alt blir det mest godt å komme hjem tror jeg. Men så klart blir det rart å vemne seg til å ikke bo på institusjon lenger. Det er rart hvor fort man tilpasser seg og blir vant til sine omgivelser.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 14

I går kveld hadde jeg det hysterisk festelig. Jeg la meg klokken halv 12. Men stod opp igjen klokken halv 1. Jeg var ikke så veldig trøtt kan du si.

Jeg flyktet ut i røykeskuret og ble sittende å prate og le med en medpasient, HE. Vi glaset der en stund, før vi bestemte oss for å styre med å prøveblande ulike FUN-safter sammen.

Da klokken ble halv 2 var nattevakten, H, blitt lei vårt evige mas, og sendte meg i seng med en liten hvit pille. Jeg sovnet på kort tid, og våknet igjen klokken halv 6. Da var jeg ikke i humør til noe annet enn å skule stygt.

Da H kom på 6 runden lå
Jeg og stirret på ham og later som om jeg var døsig. Så hoppet jeg ut vinduet og tok meg et par røyk.

Jeg hadde håpet at siste natten skulle forbigå uten selvskading, men dengang ei. Det ble noen kutt på armen, og en meget sur holdning mot den stakkars damen som skulle vekke meg. Jeg gadd ikke si noe om selvskadingen, det tar jeg på sikt!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Insomnia totalis

Jeg ligger i sengen og lurer på om det i det hele tatt er vits i å prøve å sove. Jeg har fått en sovetablett av H for ca. 10 min siden og gruer meg stort til den dårlige dømmekraften kicker inn. Jeg vil ikke skade meg siste natten jeg er her. Og aller minst ønsker jeg å bli tatt av H, som jeg har fått svært god tillit til under tiden jeg har vært her.

Så nå ligger jeg her. I skrivende stund har H kommet inn på rommet og insisterer på å sitte her til han vet at jeg sover. Så da er det vel bare å legge fra seg mobilen og håpe på at søvnen kommer etter hvert. Jeg slipper i hvert fall at den dårlige dømmekraften gjør at jeg vipper av pinnen og gjør noe dumt.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 14

For en dag. Jeg var som nevnt ikke særlig lysten på å stå opp. Da jeg endelig kom meg opp, rakk jeg knapt nok en røyk før det var gruppesamtale. Det var K som ledet den i dag, og temaet var ansvar.

Det var en langdryg samtale, hvor jeg hadde den samme K-meg-kaffikoppen-stirrekonkurransen som sist gang han hadde gruppen. Det var heldigvis ingen H det som kunne dirigere spørsmålene mot meg, så det var godt.

Jeg prøvde å boikotte måltidene, uten særlig hell. Det skal de ha, at de følger med. Det ble en liten lunsj på meg før jeg bestemte meg for å jogge meg en tur. Jeg sprang til jeg hadde blodsmak i munnen og satte meg ned i den forfriskende vinden på fjellet.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg dristet jeg meg til å ta av genseren så armene mine fikk se dagslys igjen. Det var en befrielse som ikke kan beskrives med ord. Lykke!!!

Jeg spiste litt middag uten større entusiasme og ble dratt med på nok en tur. Denne gangen med teammedlem R. Hun pratet og fjaste, og vi hadde alt i alt en herlig tur på fjellet.

Klokken 18 datt det et par tanter inn på uforberedt besøk. De var pratsomme. Veldig pratsomme. Da de gikk klokken halv 8 begynte uroen å snike seg på. Jeg ble mer og mer stresset og etter en stund kom R inn til meg.

Vi pratet en stund, og hun spurte om je var villig til å la henne lese noe av det jeg hadde skrevet. Jeg klarte ikke å levere fra meg konvolutten med det jeg hadde skrevet om selvmordsplanene mine. Hun skulle komme tilbake klokken 21.

Da hun kom inn igjen hadde jeg bestemt meg for å la henne lese det. Etter 10 minutter mild overtalelse gav jeg henne det jeg hadde skrevet, og konstaterte at jeg måtte ha meg en røyk og det litt fort.

Han jeg satt med i røykeskuret forstod at noe var galt, siden jeg ikke klarte å føre en normal samtale. Etter en røyk gikk jeg inn igjen med nølende skritt. R satt i stolen med papirene i hånden og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Vi fikk pratet litt og hun fikk overtalt meg til å la psykologen, K, se det jeg hadde skrevet under utskrivingssamtalen i morgen.

H kom på nattevakt igjen. Jeg har oppført meg rolig, selv om uroen har rast i meg. Han har nok merket det, så jeg tar ikke sjansen på å skade meg. Vil for alt i verden ikke bli fersket i det i natt, og ikke av ham. Der går grensen.

Han har iakttatt meg i en times tid på stuen nå, til min store ergrelse. I det har gikk en liten tur ut stakk jeg av inn på rommet, så nå sitter jeg bare å venter på at han skal komme inn og fore i meg tabletter så jeg ikke finner på noe dumt.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 13

Jeg sovnet mer eller mindre før H gikk ut fra rommet mitt i går kveld. Jeg må ha sovet tungt, for de som kom på tidligvakt sa han hadde vært inne tre ganger første timen for å skjekke at jeg sov.

Jeg våknet i halv 6 tiden og ble sittende i sengen å se i veggen. H kom på runden klokken 6 og satte seg ned og pratet litt med meg. Da han igjen skjeller inn til meg klokken halv 7 hadde jeg sovet igjen.

Alt i alt har det vært en svært god natt. Tross en urolig kveld, ble det en god natt, og det gir nytt mot.

I dag måtte min stakkars kontakt vekke meg tre ganger før jeg endelig gadd å stå opp. Det var uvanlig godt å ligge i sengen og slappe av. Men kvart over ni kom jeg meg opp. Lykke til i kveld H!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Fred og frihet

Jeg har sprunget på joggetur. Hadde en hel del innebygget faenskap jeg hadde behov for å springe og hyle ifra meg i fred.

Utsikt: Fint?


Det tar ikke mer enn toppen 20 minutter opp. Nå sitter jeg alene og kjenner sol og vind sloss om plassen i meg.

Jeg har tatt mot til meg og tatt av meg genseren, så nå sitter jeg i singlet. Dette er første gang jeg har luftet armene mine utendørs siden selvskadingen begynte. Det er skummelt og godt. Me. Mest av alt er det utrolig befriende. Deilig å kjenne at jeg kanskje tør å vise armene mer frem med tiden.

Det er jo ikke noe å være flau over egentlig. Jeg er psykisk syk. Det har satt sine merker på kroppen min. Det er min måte å takle de tanker og følelser som jeg ikke har lært å bearbeide. Andre ruser seg eller blir aggressive. Jeg skjærer i hunden min.

Jeg har ikke lyst ned igjen til alle pleierne på Avdeling K. Jeg har lyst til å kjenne litt mer på hvordan det kjennes å være en frisk ungdom som helt naturlig har tatt seg en fjelltur. Det er motiverende og frigjørende.

Det gir nytt mot. Kanskje er det håp for meg?


BlogPress from my iPhone

Location:K-fjellet

Dag 13

Pur luksus. Ble som nevnt i tidligere innlegg bombet opp av herr H klokken halv 9. Da var det slutt på å sove. Senere på dagen forstod jeg hvorfor, så det kommer jeg tilbake til.

Det ble flittig unngått å bli beordret til frokostbordet. Jeg benyttet alle dødvinkler kjære mentor LP lærte meg før hun dro. Jeg slapp frokost. Då måtte jeg selvfølgelig på gruppe. Det sørget H for, og så var det en liten tur ut i terapiskuret før det bar rett på morgentrim. Er det mulig?!

Rett før lunsj benyttet jeg sjansen å stakk av til sentrum. Der ble jeg i et par timer. Fikk pratet med noen venninner og slapper godt av. Rundt vaktskiftet bar det tilbake til Avdeling K. Da var R, frøken pinlige stillheter komt på jobb.

Hun merket at jeg begynte å bli oppkavet rundt middag, og kom inn til meg. Jeg klarte for første gang under oppholdet å si ja til at vi kunne ta oss en prat. Det føltes godt. Det ble så klart pinlige stillheter, men det ble en fin prat til slutt.

Rundt klokken åtte var jeg begynt å bite negler, mappe hår og trave i gangene. Jeg gikk med på å gå en liten tur med R rundt huset. Vi gikk i nesten en halvtime og pratet om alt og ingenting, før jeg gikk inn på rommet.

Resten av kvelden er ganske interessant, i hvert fall for min del. Dette er første kvelden je har hatt virkelig skadetrang og faktisk stått i mot. Alt er takket være herr H. Han hadde nemlig nattevakt i tillegg til tidligvakt, så det forklarer hvorfor han bombet meg opp i dag tidlig.

Klokken 22 kom han inn på rommet og pratet litt. Han beordret meg til å komme ut på stuen og sitte der til jeg skulle legge meg. I det minste til klokken 23. Jeg adlød motvillig og gikk inn i stuen hvor to stykker satt og så på film.

Det gikk fint en liten stund, men så oppdaget jeg at en nattevakt, som kom over meg en natt hele armen min var blodig og oppskåret og surret inn i et håndkle, var på jobb. Jeg har ikke sett henne siden hun satt ved sengekanten min og stelte sårene mine, så det ble et lite sjokk.

Etter en stund begynte jeg å bli kortpustet. Skuldrene krøp oppunder ørene og etter hvert begynte jeg å skjelve. Jeg hadde lovet H å bli sittende, og at jeg skulle gi beskjed om det ble vanskelig. Jeg fikk meg ikke til å gi beskjed, men jeg ble sittende.

Både H og den andre nattevakten VS kom å stilte seg opp i døren ut fra stuen. Jeg satt med blikket stivt forran meg og visste ikke om jeg ville at de skulle oppdage meg eller ikke. Etter en liten stund, og småhvisking dem imellom spurte H om vi skulle gå en tur utenfor.

Jeg fulgte etter ham som et barn som har brutt reglene og vi gikk ut på den andre siden av huset. Der ble vi stående å prate og jeg innså plutselig at LP hadde helt rett; om man gir H litt tid, så vet han plutselig mer om deg enn du vet selv.

Han sa alle de rette tingene. Han roet meg sakte ned og fikk meg til å puste med magen. Vi stod en stund ute og pratet og ble enige om at jeg skulle gå på rommet og ta meg en dusj og så skulle han komme inn en halvtime senere med en sovetablett.

Da H kom inn igjen satte han seg ned og gav meg sovetabletten. Vi ble sittende lenge og prate. Til slutt var tabletten begynt å virke og H måtte støtte meg i seng. Han sa at han kom til å komme inn noen ganger i timen å se til meg til å begynne med. Jeg tror eg hadde sovnet før han forlot rommet.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 12

Vi var ikke tilbake på Avdeling K før klokken halv 4. Alle var trøtte og urolige, så det bar mer eller mindre rett i seng, tross nattevaktenes iherdige forsøk på å få oss til å prate.

Jeg fikk så klart ikke sove. Jeg tror jeg sovnet klokken halv 6. Og så klart våknet jeg av nattevaktene klokken 6. Så da ble det ikke mer søvn før rundt klokken 7. Og klokken halv 9 bestemte kjære herr H at det var på tide at jeg kom meg opp.

Han er skikkelig hissig på det der med å stå opp. Jeg prøvde av all kraft å nekte, men han ble sittende å lese høyt fra avisen til jeg ikke orket mer. Sandnesdialekt har aldri vært min sterke side.


BlogPress from my iPhone

Location:Bussen

Dag 12

Dag 12 var tung. Men kvelden var gøy! Og stressende. Så det var mange følelser som spant rundt kan du si!

Jeg ble vekket av et teammedlem klokken 8. Nattevaktene mistenkte at jeg hadde skadet meg, og LK krevde å få vite hva jeg hadde gjort. Hun fikk se og stelle mens jeg helst ville fordufte ut i intet.

Jeg fikk ikke i meg frokost, men satte meg heller i røykeskuret med tre kopper kaffe og dyrket misantropien i all min ensomhet. Jeg ble motvillig bombet inn på gruppesamtale. Den ble ledet av min nye behandler, psykologen K. Han er et null. Jeg tuller ikke.

H skulle så klart true meg til å prate, noe jeg heller ikke var særlig interessert i. Det var et leven uten like. H satte og nistirret på meg mens jeg like innbitt gloser ned i kaffien og K trampet takten. For en start på dagen!

Etterpå var det rett i samtale med K. LK var også med og hun holdt en lang tale om at jeg ikke hadde tatt kontakt den natten hun var på nattevakt og blabetiblabetibla. I kill me (men det sier man ikke høyt på en slik plass).

Rett etterpå var det lunsj. Igjen spiste jeg for syns skyld. Bare det mest nødvendige før jeg barrikaderte meg på rommet. Det varte omtrent til LK hadde spist opp tin mat, for da SKULLE jeg ut på tur.

Disse psykepleierne er helt vanvittige på å ta opp ømfientlige tema når vi er ute og går. Hun skulle vite alt om alt, men presiserte at om jeg ikke ville svare så var det greit. Jaddada! Greit, men jeg burde jo innsett at hun ikke gav opp. Alt skulle fram.

Videre skjedde det ikke så mye, men på kvelden var vi på premeieren til siste harry Potter-filmen. Det orker jeg simpelthen ikke skrive noe som helst om nå, for det er en slitsom sekvens å skrive om. Tar det på sikt.

Vi var i hvert fall tilbake til avdelingen klokken halv 4 om natten. Nattevaktene var oppkavede (igjen en lang fortelling som kommer senere idag) og ville prate om det som hadde skjedd. Jeg ville helst bare hoppe på sjøen, men styrte impulsene og kom meg i seng i stedet.


BlogPress from my iPhone

Location:Bussen

Harry Potter og Dødstalismanene

Igjen føler eg meg som en rømling. Føler at folk kan se på meg at jeg ikke hører til her. At jeg egentlig er under psykiatrisk helsevern. Føler at blikkene på gaten følger meg som hauker.

De gjør sikkert ikke det, men etter nesten to uker inne på institusjon, føles det feil å kunne vandre blant folk igjen. Jeg har blott vant til å bli fulgt over alt. Om det så er snakk om en tur på butikken, så blir det alltid noen med.

Jeg forventer at folk rundt meg skal være skeptiske, skjekke hva jeg har med meg i vesken. Kreve å få se armene mine. Jeg går krumbøyd som en gammel dame. Prøver å gjøre meg så liten at ingen ser meg. Men det har ingenting for seg, for her ute er det ingen som overvåker meg.

Men dette var egentlig ikke poenget. Jeg har reist ned til sentrum for å gå på premieren til den siste Harry Potter-filmen. Jeg reiser i lag med to medpasienter, men nå har jeg stukket av fra de for å få meg en times tid på min egen pute i min egen seng.

Det der med blikkene kan forresten ha noe med at jeg er iført fullt kostyme, med kutte og det ele. Det var en medpasient som lånte meg klær slik at jeg også kunne kle meg ut. Spennende :)


BlogPress from my iPhone

Location:Leiligheten

Hvordan har du det?

Dette blir en liten refleksjon fra min side. Det er et tema jeg har grublet litt på og som har krevd en del konsentrasjon fra min side.

I "den vanlige verden", for å kalle det for det, spør man folk man møter hvordan de har det eller hvordan det går. På psykiatrisk skal man ikke gjøre det. Hverken andre pasienter eller pleierne spør hvordan man har det.

For mange høres dette kanskje rart ut, men det har sine grunner. For det første skal ikke vi pasienter lov til å snakke med hverandre om problemene våre. Vi skal ikke spørre hvorfor andre er der eller hvordan det går.

For det andre er det svært innebygget i oss å si at det går fint med oss når noen spør. Dette skal ikke være en vane på psykiatrisk. Her skal man svare ærlig til de som jobber her og forsøke så godt man kan å ikke legge skjul på sannheten. Det er vanskeligere enn man tror.

Det er selvfølgelig ikke slik at de ansatte ikke spør om hvordan man har det, men de spør mer indirekte for å få ærligere svar. For eksempel spør de om vi har sovet, om vi har matlyst eller om hva vi tenker på.

Resultatet av dette er at jeg må holde meg i fletta for ikke å spørre om noe vi ikke skal prate om. Dette gir vi blaffen i når vi sitter i røykeskuret. Der flyter praten fritt om livet og døden og andre relevante tema.

Jeg får også problemer i "den virkelige verden". Jeg blir stille og ser meg rundt etter personalet når noen spør hvordan det går, og jeg har mer eller mindre sluttet å spørre folk det spørsmålet.


BlogPress from my iPhone

Location:Kafé L

Natt 11

Hahaha! Jeg holdt jo på å dø av latter da jeg leste gjennom gårsdagens innlegg! Er det mulig å komme på å skrive et blogginnlegg i sovetablettrus?! Jaja, dere får ta det med en klype salt!

Natten var so and so. Jeg våknet klokken fem og satte med barberbladet i hånden før jeg fikk sagt au! Utrolig nok ble jeg ikke oppdaget av nattevaktene da de kom på 6-runden.

Jeg fikk ikke sove igjen, så dette blir nok en lang dag.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 11

Det har vært en laaang dag. Jeg har ikke villet praten noe særlig med tidligvaken, hun kjenne jeg ikke til. Men på senvakten kom H, i teamet mitt, og vi fikk oss en fin prat sammen på rommet. Men for all del, privatliv har man ikke. Jeg satt på toalettet og når jeg kom ut igjen Så satt H i stolen og lurte på om jeg ville prate.

Jeg har hatt besøk av bestemor og bestefar og min venninne RZ, så det var jo koselig.

Kvelden etter at besøket var gått var jeg urolig. Det endte med en ny omgang selvsakding, som jeg ikke har orket å gi beskjed om fordi jeg har tatt kveldens tiltenkte dose med psykiatriens klapp på skulderen, i form av storme mengder piller i fine farger!

God natt. Jeg ser ikke knottene på telefonen lenger, så jeg tror det er på tide å sove.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 10

I natt kom det en assistent på nattevakt. Hun har jeg aldri møtt før, men hun virket hyggelig nok. Jeg fikk etter mye om og men kranglet meg til å få gå en kveldstur i halv 11 tiden. Etter det ante nattevakten ugler i mosen og kom inn til meg hvert 10 minutt til jeg virkelig holdt på å få spader.

Klokken halv 12 innså jeg at Jon Blund fremdeles boikotter meg, og klarte å be om en imovane. Jeg sovnet greit og sov til vekkingen klokken halv 8.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 10

I går hadde jeg en ganske bra dag. R vekket meg klokken 9 og lurte på om jeg var sulten. Jeg klarte mot alle odds å få i meg en yoghurt.

En stund etter frokost gikk jeg og R en tur til knappenfjellet. Det var en veldig koselig tur. Vi fikk pratet godt. Jeg har ofte lettere for å prate når jeg ikke er i en samtalesetting hvor noen spør meg ut.

Jeg klarte å fortelle at jeg hadde skadet meg og hun fikk pratet en del med meg om det. Vel nede på avdelingen igjen kom hun inn og fikk lov til å stelle og forbinde såret mitt.

Hun gav meg natriumklorid og noen kompresser, slik at jeg kunne på stelle det selv senere. Det var godt å få litt tillit. Det er visst ofte slik at selvskadere ikke steller sårene sine.

Jeg reiste en tur til sentrum på ettermiddagen. Der satte jeg meg på yndlingskafeen og fikk pratet en del med venner og fikk drukket en del kaffe.

På kveldstid var jeg overraskende rolig. Kveldskontakten min, B, kom inn og pratet med meg et par ganger. Jeg fikk også skrevet ned noe av det jeg tenker på, og skal se om jeg klarer å gi det fra meg neste gang noen i teamet er på jobb.

Alt i alt en svært god dag.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Sårbarhet og ambivalens

De av dere som leser, og det er overraskende mange, har sikkert plukket opp at dagene ikke har vært bare lette. Dette innlegget er min opplevelse av selvskade på en psykiatrisk avdeling.

Det er ikke spørsmål. Når det kommer til selvskadingen er det krav. Det er ikke opp til meg å vurdere, stelle og bestemme. Det skal de psykepleierne som er på jobb gjøre.

For de som ikke er selvskadere er det sikkert ikke så lett å forstå hvilke følelser man sitter med etter å ha skadet seg selv. Dette varierer så klart mellom selvskadere også, så dette er ikke fasiten, men slik jeg føler det nå.

For det første er det mye skam og selvbebreidelse involvert. Det gjør vondt å trakke ned i den samme gropen gang på gang. Mens man holder på så har man nesten litt skylapper på. Det eneste man ønsker er å bli ferdig, få den følelsen man søker med smerten.

Det er i etterkant problemene kommer. For min del blomstrer det stort sett selvhat når jeg "kommer til meg selv" og ser at jeg sitter i mitt eget blod på badegulvet.

Jeg blir alltid sittende en stund på gulvet. Lar sårene blø fra seg og får pulsen til å roe seg ned igjen. I løpet av denne rolige stunden midt i mitt eget blodbad går selvhatet og bebreidelsen over til en intens følelse av at man har feilet på noe så banalt som å passe på seg selv.

Skammen blir intens og mange sitter igjen uten håp, gjennomsyret av tristhet og skyldfølelse. Dette gjelder meg også.

Det neste er å rydde opp etter seg. Spyle bort blodet. Kvitte seg med barberbladene. Provisorisk forbinde såret. Følelsene raser videre i en og det er virkelig ikke fred å få i eget hode. Denne følelsen i seg selv er så intens at man lett kan ende med en ny omgang selvskade.

Det som egentlig er temaet i dette innlegget er det som skjer videre. Hjemme ville jeg enkelt og greit ha vasket og stelt sårene selv og levd videre som om ingenting hadde skjedd. Det går ikke på psykiatrisk avdeling. Det er et krav at jeg forteller hva jeg har gjort.

Dette er tungt. Det er noe av det tyngste jeg vet om. Den korte gangen blir fryktelig lang. Vanligvis klarer jeg ikke å ta kontakt. Da skjer en av to. Enten så sitter jeg i en stol med mitt provisoriske kompress synlig slik at det ikke kan unngås å se det. Ellers legger jeg meg til å sove med hånden oppå dynen, for da ser de det på neste runde.

Når nattevaktene kommer begynner den tyngste og jævligste prosessen jeg har vært borti. Først må jeg vise sårene. Det er som å blottlegge sjelen sin. Man føler at vedkommende får slippe helt inn i ens innerste følelsesliv.

Deretter skal det vaskes. Dette er det også nattevaktene som gjør. De skyller og vasker og renser til de er sikre på at det er rent. Så legger de på kompresser. Disse skiftes av kontaktpersonen to til tre ganger om dagen i noen dager.

Dette er en ganske stor utlevering av seg selv. Rett etter en slik episode er jeg på mitt aller mest sårbare og har egentlig kun lyst til å være alene. Det er ikke noe særlig å bli fratatt all kontroll i en slik setting.

På samme tid er det trygt. Jeg vet at det alltid er noen som følger med på meg. De vet hva jeg går gjennom. Jeg trenger ikke si til alle nye som kommer hva jeg har gjort, for de får vite om det på rapporten.

Det er altså en ganske ambivalent hendelse som både oppleves som sårende og trygg. Jeg har ikke noen bedre måte å forklare det på.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 9

Det ble en helvetes natt igjen. Men en av mine kjære, kjære kontakter, LK, var på jobb. Og der snakker vi omsorgsfull dame. Hun er psykiatrisk sykepleier og får meg til å avsløre mine innerste tanker som ingen andre.

I natt jobbet vi litt med uforutsigbarhet. Hun kom inn på rommet uten å banke på slik at det ikke skulle være lett å forutsi når hun kom. Dermed ble det betydelig vanskeligere å planlegge selvskading.

Jeg sovnet på en imovane rundt to. Men klokken 4 våknet jeg igjen og romsterte rundt på rommet til jeg fant et barberblad jeg kunne bruke til å lage noen mønster på høyrearmen. Nedtur.

Jeg surret et håndkle rundt armen og la meg igjen. Det ble ikke oppdaget selv om badet ikke så ut i måneskinn! Jeg klarte ikke å slippe nyheten før jeg var på tur med min kjære kontakt, R, tidligere i dag.

Jeg ble vekket klokken 9 i dag av R. Hvilket ikke kan kalles annet enn en god måte å våkne på. Jeg føler meg veldig trygg når jeg vet at det jeg gjør og ikke gjør faktisk blir lagt merke til. Men jeg må ærlig innrømme at det er ambivalent og sårt å gi fra seg kontrollen til noen man knapt kjenner.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 9

Så ble det kveld i dag også. Jeg er fryktelig stresset, så jeg tviler på at leggetid blir en suksess! Men prøver å holde motet oppe. Helvetes uro!

I dag har jeg klart å spise litt til hvert måltid, så det er absolutt fremgang! Jeg har pratet ganske mye med personalet og andre pasienter i dag, og det har også vært godt.

Jeg ble forresten invitert med på Harry Potter-premieren av en medpasient i dag. Jeg takket så klart ja, og gleder meg allerede!

Ellers har jeg gått på butikken med en koselig pasient og kjøpt inn visse unødvendigheter. Er det helg så er det helg.

Men nå er jeg så trett at jeg tester vennskapet med sengen igjen. God natt!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 8

Det hele endte med en aldri så liten imovane. Jeg sovnet godt på den, og håndkleet rundt min høyre arm gikk ubemerket gjennom natten.

Jeg ble vekket klokken 10 og stod villig opp. Nå funderer jeg fremdeles på hvordan jeg skal si dette til de som er på vakt, for jeg har jo lovet å gi beskjed. Curses!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 8

Det ble en dårlig dag. Mye av dagen gikk med til å skule på psykepleierne og prøve å ikke gråte. Legesamtalen gikk så som så. Jeg måtte vise frem armen til alle som kom på vakt. Det er en smule nedverdigende.

Jeg spiste ikke i går, som en slags selvstraff. Det er tross alt bedre enn å kutte seg.

Legen overbeviste meg om å gi vallerganen en ny sjanse. Jeg tok tablettene klokken 19. Men jeg fikk ikke sove. Da nattevakten kom på 12 runden var det for sent. Jeg hadde ofret venstrearmen. Men eg holdt det da sjult.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Sprekken

Jeg har vel hintet i en del av de forrige innleggene mine at natten ikke var helt lett.

Jeg trakket i gangen i en time i går kveld og telte 92 steg fra ende til annen. Det gikk på repeat kan du si. Det var mye uro på et av de andre rommene og jeg gikk meg mer og mer opp.

Klokken 23 kom nattevakten inn med en sovetablett som jeg tok. Så hoppet eg i dusjen og gjorde det jeg ikke burde gjøre. Dere ser sikkert tegningen. Vel ute av dusjen innså jeg snart at sovetabletten hadde kicket inn og sårene ikke ville slutte å blø. Så da surret jeg et håndkle rundt armen og la meg.

Klokken 12 hadde jeg sovnet så vidt. Da nattevakten kom inn hadde jeg armen med håndkledet oppå dynen og hun vekket meg. Jeg orket ikke å snakke og bare lå der uten en lyd mens hun undersøkte omfanget.

Det ble taping og kompresser og klorhexidin og hele bøttebaletten og jeg måtte innse at det var slutt på den søvnen. Curses! Jeg satte meg opp i stolen og ble sittende der å rugge til nattevakten, V, kom tilbake med bandasjer. Hun la på disse og satte en stund å pratet med meg.

Klokken ble 3 før e la meg, men jeg tror ikke jeg sov stort mer enn en halvtime hele natten.

I dag tidlig ble jeg vekket av at teammedlemmet LK kom inn. Hun ville skifte bandasje og prate litt. Hun nevnte også at vi skulle gå sammen til legen, MK, senere på dagen for å prate om det som hadde hendt og for å prøve å finne ut hva vi kan gjøre for at det ikke skal gjenta seg.

Det gikk fint hos legen. Hun studerte sårene og sa at det var mye, men ikke dypt. Så det var ikke behov for å gjøre noe mer med det enn å legge på nye bandasjer og passe litt på så det ikke kom infeksjon i det.

Så da vet dere litt hva som gjorde at natten var litt spesiell.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 7

Jeg velger nå å skrive kun det som gjaldt søvnen i natt i dette innlegget. Nattens hendelser vil jeg nok ha behov for å skrive et eget innlegg om senere. Så det tar jeg når jeg vet hvilke konsekvenser det får for meg.

Jeg trakker i gangene til klokken var vel 11 i går kveld. Uroen ville ikke slippe taket og det hjalp ikke på at noen hikstegråt på rommet i gangen. Jeg har kort sagt ikke sovet mer enn toppen en halvtime i natt, mellom 5 og 6.

Dagen kommer til å gå i en tåke av tretthet og uro. KE vekket meg klokken 8. Nå er de på morgenmøte og jeg gruer meg til de er ferdige der.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #13

Act with an attitude of gratitude.

Jeg prøver så godt jeg klarer, men tidvis er det ikke så sabla lett. Jævla naive te!

Men jeg burde sove, for jeg er overtrøttsint og det er farlig. God natt igjen


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Curses

Jeg sitter i stolen på rommet mitt og banner lavmælt. Det gjør så jævlig vondt å være meg for øyeblikket at jeg snart stuper.

Men hvorfor er det så skrekkelig langt ut til nattevaktene? Jeg orker ikke å komme ut der med all min svakhet og be om hjelp. Det er så tungt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Det er en halvtime til neste runde, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Det er vondt for søren! Hjelp meg. Curses curses! And away........!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 7

Dagen begynte med morgengruppe. Der var temaet hva det ville si å være psykisk frisk. Jeg hadde ingen gode innspill og ble sittende taus. Men det var en fin gruppe.

I formiddag var jeg veldig nede og dette endte med at pleier etter pleier lurte på om jeg ville ha en prat. På formiddagen datt jeg sammen på sengen, og da jeg voknet sto dagens kontakt H ved sengen og ville prate.

Jeg pratet litt med ham før R fikk dratt meg med på tur. Det var en kamp i selvbeherskelse, men alt i alt var det jo godt å bevege seg litt.

Rett etterpå ville et teammedlem ta en prat. Etter mye småprat fikk LK meg til å fortelle at jeg hadde skadet meg. Vi pratet litt og fikk litt orden på hva som skal være målet.

Jeg fikk besøk av besteforeldre i ettermiddag. Når de var gått begynte det sanne helvete av koridortrakkong og lettriggelighet. Jeg stresset mye den kvelden kan man si.

Min kjære nattevakt KE kom inn og ville se hva jeg hadde gjort. Det hadde skjedd på hans nattevakt i går, så han ville prate litt siden han også var kontakten min denne seinvakten.

At noen ber om å få se sårene mine er noe av det særeste jeg vet. Det er som om de ser rett inn i sjelen din. Som om de kan lese ditt aller innerste i huden min. Det gjør så jævlig vondt at det ikke er mulig å beskrive det med ord. Men vi fikk pratet godt om det på kvelden og alt i alt var det en fin samtale med KE. Han er en av de jeg faktisk klarer å stole på, til tross for at jeg knapt vet hvem han er.

Klokken 23 var de gode intensjonene å legge seg. Resten av historien får dere i morgen, for jeg aner ikke hvordan den ender. God natt til dere lesere der ute.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 6

KE var på meg i natt. Koselig type. Han pratet litt med meg i titiden og så fikk jeg en imovane å sove på. Det var ikke noe problem å sovne da.

Tidligere på kvelden var det, som man kan lukte i de tidligere innleggene mine en del aktivitet på avdelingen. Det trigget meg og det ble en sur skadesprekk. Dra til helvete med hele skiten!

Men jeg sovnet til imovanen og har sovet godt i natt.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Faen ta!

Fuck it! Være flink pike eller følge alle innfall og lage et rent helvete på Avdeling K?

Håper den lille hvite kicker inn før jeg gjør noe jævlig dumt!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Lukten av uro

Jeg har luktet uro i hele kveld. Det er noe som ikke stemmer. Det er lukten av blod, eller det som budre være blod. Og så ser jeg blod. På gulvet. Men det er ikke mitt, tror jeg. Og så er det noen andre sitt, men de ser jeg ikke, men jeg hører at de puster. Og så er de der på rommet. Men før var de her med meg.

Det lukter blod i gangen. Det er lukten av uro. Den slår i mot meg. Men jeg leter etter edderkopper. De er der store og skumle. Men de rømmer når de lukter blod. Og da er jeg trygg. En trygg uro, for det er ikke mitt blod. Men noen andre sitt.

Jeg får ikke sove. Trakker hvileløst i gangene og lukter blod. Det er mørkt og på tven snakker de et språk je ikke forstår. Holder jeg på å bli gal? Er dette galskapen?

Snart får jeg en hvit pille, for det finnes en pille for alt som er ille. Men det finnes ingen pille for lukten av blod. Så derfor vandrer jeg urolig i gangen. Det blir snart mer, tror jeg.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 6

Jeg var rimelig zombie etter vallerganen i går. Jeg merket ikke vekkingen i det hele tatt og fikk ikke sopt meg opp før kvart over ni. Jeg styrtet to kopper kaffe og stupte inn på samtalegruppen og så på at klokken sakte tikket seg bakover i takt med psykologene maniske tramping med foten.

Etter gruppen slukte jeg to kopper til på høykant før jeg snublet meg inn på morgentrim. Det var godt å få litt liv i kroppen, selv om musikken var so and so.

Jeg fikk besøk i ettermiddag. Pappa dro meg med på restaurant og en onkel kom og gikk en tur med meg og vi satt og pratet en god stund. Det var koselig.

Nå sitter jeg i stolen min på rommet og lurer på om jeg kommer til å sovne selv. Jeg har hatt en skadesprekk og er rimelig exhausted etter en innholdsrik dag. Men trøtt? Neida. Takkskaldufaenmegha!!!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Behandlingsplan

Da var behandlingsplanen klar. Det er i bunn og grunn planen for hva jeg skal få hjelp til her inne.

Teamet mitt består av tre sykepleiere/vernepleiere og en lege. MK, legen, R, LK og H. Det er hyggelige mennesker som stiller god opp for pasientene.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 5

Jeg sovnet tidlig i går. Men så kom nattevakten inn og minnet meg på at jeg hadde glemt kveldsmedisinen min. Jeg hadde så klart misforstått legen. Min oppfattelse var at jeg skulle ta de tre små i stedet for remeronen. Men neida: I tillegg!

Så da sovnet jeg ikke igjen på en stund. Og så voknet jeg så klart til tidenes hangover idag! Så det var en god natt :)


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 5

Tiden går fort. Tenk at femte dagen er ferdig!

I dag tidlig ble jeg vekket av et medlem av strikkemafiaen. Hun konstaterte at nå måtte jeg opp. Jeg fikk glippet såpass med øynene at jeg fikk sett at klokken var 07.12. Jeg sopte meg sammen og tok på
Meg det som lå øverst i skapet. Nydelig kombinasjon.

Vel ute på kjøkkenet (hvor jeg hadde stirrekonkurranse med skiven min) fikk jeg vite hvorfor jeg måtte så styggelig tidlig opp. Jeg skulle på poliklinikken på sykehuset for å ta blodprøver. Ehehe! Morro.

Stirrekonkurransen endte med at skiven fikk i den svarte sekken, samt at jeg vant "være stille"-konkuransen i bilen på vei til sykehuset. Jeg er tydeligvis gniten og sykepleieren brukte meg som voodoodukke for å få nok blod --> vampyyyyyr!!! LP, mentoren min, hevdet at hun hadde kjent at det var voodoo på gang.

Tilbake på avdelingen skulle jeg på teammøte. Ehehe (igjen, ja). I teamet mitt er MK, som er lege, R, som er vernepleier, og LK, som er sykepleier. Det er visst nok en mann i teamet også, H, men han var der ikke i dag.

De pratet sammen uten meg i en halv time. Jeg stresset rundt som en ojoj og konsumerte fem kopper kaffe. Da jeg endelig fikk komme inn var jeg så nervøs og så høy på koffein at jeg ikke kunne sitte stille.

Resten av kvelden var rolig. Jeg orket ikke besøk, men i et desperat forsøk på å rømme fra kveldskontakten N tok jeg meg et par timer i sentrum. Lubbeli! Det var forresten pannekaker til kvelds. Det er maten som er stedets høydepunkt har jeg lært. Samt personalet så klart. Hvis strikkemafiaen er på jobb er det best å holde seg i sengen!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Psykiatriens grep

Jeg begynner å merke hvordan psykiatrien virker. Først må jeg bare få bemerke at dette er mine inntrykk fra den avdelingen jeg er på. Det er altså snakk om en frvillig og åpen avdeling. I prinsippet betyr det at den innlagte ikke kan tvangsbehandles, medisineres eller lignende. Man kan reise ut fra avdelingen og skrive seg ut når man vil.

Det er like fullt en psykiatrisk avdeling, og jeg er der fordi jeg er syk. Nærmere bestemt er det søvnen som skranter. Og jeg har en god del angst-, depresjons- og selvskadingsproblematikk. Særlig er det kveldstiden som er vanskelig for meg. På dagtid er det kun matlysten de arbeider med.

For å ta for meg hvilke medisiner jeg gikk fast på før jeg kom. Som basis har jeg brukt cipralex. Dette er et antidepressivum som skal stabilisere stemningsleiet. På kveldstid har jeg brukt remeron som også er et antidepressivum. Denne fungerer også på søvnen og en bivirkning er økt matlyst.

Etter at jeg kom på avdelingen har det blitt satt inn en del tiltak. Jeg blir alltid tilbudt samtale om kvelden og jeg har hyppig tilsyn på kveldstid, for å holde litt kontrollen. Dette er gode tiltak som gjør meg sikrere og tryggere. Dermed kommer ikke angsten så lett krypende.

I tillegg til disse praktiske tiltakene har medisinmengden økt betraktelig. Jeg får nå vallergan på topp av remeron på kveldstid og som eventuelt medisin gis jeg imovane. Den blir nesten alltid gitt fordi jeg ikke faller så til ro at jeg sovner av det.

Man kan med andre ord si at jeg forstår hva folk mener med at psykiatrien medisinerer bort symptomer. Nå skal det sies at det er de andre tiltakene som er hovedfokus. Men det er rart å få stilt et medisinbeger med et flertall piller i flere ganger for dagen.

Men jeg er egentlig glad for disse medisinene. Jeg får sove om natten og det gjør så utrolig mye forskjell på et menneske. Det får heller bare våge seg at jeg har tidenes hang over neste morgen. Jeg trakker barbeint og i pysjen rundt på gresset og lurer på hva som er galt. Men det er tross alt bare for en overgangsperiode.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 4

Igjen var jeg ute på tulltur. Det ble en imovane og jeg sovnet rundt 1. Jeg våknet av nattevakten klokken seks og erklærte at dette hadde vært en særs god natt (jeg trodde det var frokost). På beskjed om at jeg kunne sove noen timer til fikk hun applaus :)

Men alt i alt en god natt!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 4

Det ble ikke skrevet noe i går kveld, for jeg var ikke i stand til å sette to ord sammen. Mest sannsynlig var det resultatet av overdose med kaffe. Sånn kan det gå.

Gårsdagen var egentlig rolig. Jeg hadde møte med behandler MB og gikk en på tur med kontakt H. Og så hadde jeg besøk, så det var jo koselig!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #12

"A wise person knows all beings to be One with him"


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Friends

Jeg sitter på busstoppet og fisker etter venner. De kommer med neste buss. Nå har jeg fått nok av å se i veggene og telle kanter på rommet, så jeg vil ha besøk.

Vi skal ingenting. Overhodet ingenting, og det skal bli godt. Ikke det at jeg gjør noe annet enn ingenting til vanlig, men nå skal jeg gjøre ingenting med noen.

Hva hadde verden vært uten gode venner som kommer på besøk?


BlogPress from my iPhone

Location:Busstoppet

Gruppesamtaler

I dag tidlig fikk jeg beskjed om å gå på grupperommet. Jeg gikk inn der og havnet før jeg fikk sagt "ikke i form" på en samtalegruppe. Wowsann! Hold an hippogriffen en lille smule er du snill!

To spykologer og ni pasienter! Og temaet selvoppfyllende profetier. Snakker vi forvirret?! Jeg dør på meg. Men det gikk fint. Jeg måtte bare få tungen litt igang. Og det fikk jeg, så alt i alt en fin liten samtale.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 3

Da jeg fremdeles patruljerer gangene etter edderkopper klokkon halv 12 i natt kom en av nattevaktene med et medisinbereg gående mot meg. Min logiske hjerne var innstilt på at dette var edderkoppgift!

Det viste seg jo at det var imovane slik at jeg skulle få sove, og det fikk jeg. Har ikke merket nattevaktene en eneste gang i dag og var i fin form da noen banket på døren klokken 7.

Good mornings!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 3

Jeg er ikke i skrivehumør, så dette blir kort.

I dag vinner jeg av meg selv klokken halv 10. Jeg stod opp, spiste en skive og satte meg ut med en kanne kaffi. Det ble jeg sittende i en drøy time med en medpasient, LP, min mentor.

Det var pizza til lunsj. Herlig! Jeg ble med en av assistentene som eg ikke kan navnet på opp på biblioteket og fant meg et par bøker. Etterpå tok jeg meg en time på puten. Dumt, men godt.

Rett før middag ble jeg vekket av hun som skulle være kontakten min i kveld, V. Hun ville ha meg med ut til mat. Det var kylling. Ganske godt egentlig.

Hele ettermiddagen gikk til å lese bok på stuen. Klokken 7 kom mamma og pappa og G (stemor) på besøk. Det var et hyggelig besøk. Jeg fikk kaffe inn på rommet og spiste kveldsmat der.

Jeg fikk vite at mormor har hatt slag og ligger på sykehuset. Hun er visst ganske dårlig og er delvis lam og har taleproblemer. Kjenner at den nyheten gnager en del på meg fordi vi har hatt så lite kontakt med henne i det siste, men det kommer jeg tilbake til senere når jeg har lyst til å skrive noe.

Mamma og pappa gikk klokken 9 og dagens høydepunkt var å bli angrepet av en rasende måke. Nå har jeg patruljert gangene som en gal sjæfer i en time og nattevaktene begynner å stusse litt på hva som foregår. Hvis jeg ikke er trøtt innen 23 skal jeg dopes ned! Haha! Lykke til på reisen kjære nattevakter!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #11

WTF?

"Quest, realization is exquisite".


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #10

Tenkte meg nesten at tedrikkingen kom til å minke etter hvert. Men det er fremdeles godt med litt te nå og da.

"There is no way to peace. Peace is the way".

Da bør jeg ha godt av å være her inne en stund da :)


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 2

Jeg slapp som nevnt ikke unna kveldstabelettene i går kveld. Pokker. Sugetabletten hadde raskere virkning enn den vanlige, hvilket resulterte i at jeg var meget sliten og bare lå strekk ut i sengen. Men så klart uten å sovne.

Da nattevakten kom inn klokken 12, var jeg lys våken. Men je hadde jo bestemt meg for ikke å plage de stakkars folkene, så jeg sa takk og hadet. Og stod opp selv for å gå på edderkoppjakt. For sikkerhetsskyld låste jeg døren og skjeller kranene på badet.

Så klart måtte jeg også teste om jeg kunne hoppe ut fra vinduet mitt og klarte inn igjen. Og når jeg fikk til det, så la jeg meg. Resten av natten husker jeg ikke så mye av, hvilket sikkert betyr at jeg sov. Men jeg kjeftet litt på nattevakten som kom klokken 6 for at de hadde glemt meg klokken 3. Det hadde de ikke, men da hadde jeg sovet. Wehey! Fremskritt!

Jeg spv til litt over ni i dag. Det var herlig! Ingen som banket på klokken åtte og sa at frokosten var klar. Klokken 10 satte jeg meg ved frokostbordet og innså at matlysten var fraværende igjen!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Pliktoppfyllende nattevakter

Jeg prøver å snike meg unna kveldstabelettene mine. Jeg blir svimmel og døsig av dem, men jeg sovner jo ikke likevel. I går gikk det bra. Ingen som kom å purret på meg eller noe.

I dag kom nattevakten inn klokken 11 og lurte på om jeg hadde glemt den. Jaddajoda... Det hadde jeg jo. Så da kom hun med den. Og tror du ikke det var en smeltetablett. Så der røk planen om å legge den under tungen og så ta den ut når hun var gått. Pokker!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #9

Skuff!

"Meditation excels you".

I say no more!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 2 - in revue

Jeg er trøtt i trynet. Eller sliten... I slaktet... Eller noe sånt. Jeg har nemlig fått beskjed om at jeg med stor sannsynlighet ikke vet forskjell mellom sliten og trøtt. Det er jo helt sant, men kun fordi jeg kun er sliten, og da vet man ikke hva trøtt er. Men her kommer dagen min, kort fortalt.

Jeg ble vekket gruforjævlig tidlig. En stykk hyggelig psykepleier kommer på døren klokken 08.15. Great! Pliktskyldig står jeg opp, steller meg en lille smule, og går til frokost. Som førstemann!

Litt senere får eg vite at det på ingen måte var nødvendig å stå opp så tidlig om jeg ikke ville, for frokosten stod fremme til 10 den. Jotakkskaldujammenmeghadu! Frokosten tok en time, og jeg gikk betuttet fra bordet etter 1/2 skive med salami.

Etter maten satte jeg med ned med V, som var kontakten min i formiddag også. Hun ville gå på tur. Jeg ville til sentrum. Så da reiste jeg bli og fornøyd ned. For så å finne ut at det var for mange folk der. Så da reiste jeg like greit opp igjen. Morsomt!

Jeg og LP fikk oss en fin prat som inkluderte nye råd om hvordan man takler tinger og tanger. Det var kanskje dagens høydepunkt. Vi diskuterte kaffe og været og andre usedvanligheter, mens vi lo av den minste lille filleting.

Det var pizza til kveldskos. Jeg spiste et lite stykke og marsjerte derfra uten å drikke kaffe, noe som like etter slo meg som ganske dumt. Men jeg har overlevd kvelden på te.

Nå på kvelden har jeg pratet med kveldskontakten min, LK. Det var meget hyggelig. Og så har jeg så klart pløyet meg gjennom et tonn sudokuer (eller psaudokuer, som LP sier). Og lært at den avhengigheten er farligere enn heroin. Så vet vi det.

Nå skal jeg være grei og ikke plage nattevaktene. Men uroen sniker seg innpå; dårlig tegn!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #8

Dagen siste te (kanskje).

"Friends speak openly with each other".

Gode venner så. Men det er også lettere sagt enn gjort!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #7

I dag var jeg egentlig i kaffihumør. Derav få teoppdateringer. Men kaffien blir fjernet klokken 18 for at vi ikke skal drikke koffeinkick på oss. Så da blir det te i stedet.

"You Are what you eat".

Hahahah! Da er jeg pizza og hvitløksdressing... Med andre ord en amerikaner med dårlig ånde.

Oh yeah! Humoren er på plass!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Lite energi

Jeg har lite energi. Det eneste som frister er å ligge strekk ut i senga og ikke ta seg til noe annet enn å holde seg våken. Jeg vet at natten blir verre om jeg sover så sent. Eller sover i det hele tatt.

Kontakten min i dag, LK, vil absolutt ha meg med på tur. Jeg protesterer med at det regner ute og at hun kan få gå alene hvis hun absolutt vil på tur. Jeg går tur med meg selv når jeg vil jeg. Problemet er at da må jeg gi beskjed til henne før jeg går og da skal hun sikkert være med.

Ikke at jeg orker å gå på tur likevel, men bare tanken irriterer meg. Ikke for at hun ikke er hyggelig. Men jeg har en alene-dag idag. Og som det ligger i navnet, har jeg da lyst til å være alene. Men neida!

Nå ligger jeg altså strak i sengen min på rommet mitt. De andre sitter fremdeles på kjøkkenet og spiser pizza. Jeg hev i meg et stykke for ordensskyld og gikk igjen. Matlysten briljerer fremdeles kun med sitt fravær.

Her er forresten utsikten fra sengen:



BlogPress from my iPhone

Te #6

Noen som sa jeg burde slutte å drikke så mye te? Glemmesak.
Jeg liker te. Og denne er dessuten koffeinfri og økologisk :)

"The smile you give comes back to you".

So true!

Jeg lurer forresten på hvor mye te jeg må drikke før de samme ordene begynner å gå igjen. Det får være kveldens utfordring å finne ut!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Venner for livet

Det har blitt meg fortalt at på psykiatrisk møter man venner for livet. Så da måtte jo jeg tenke litt på det. Dette er jo min første innleggelse og mentoren min er allerede godt igang med å lære meg opp.

I går fikk jeg beskjed om å ikke fortelle pleiepersonalet at jeg satt i et tre for å se på ugler når de ringte for å gi meg medisiner. Jeg fikk også vite at om jeg hylte så ble jeg sett på som aggressiv. Så nå har jeg om LP bestemt oss for å ha brøledate utenfor området. Glede seg!

Men er det venner for livet? Skal jeg liksom bli gjenganger? Jeg forstår jo dette med at man møtes uten sperrer i en periode som er svært vanskelig. Når man da i tillegg bor så tett på hverandre så er det lett å knytte tette bånd.

Man blir glad i personene på en sånn plass på grunn av mangelen på sperrer. Man kommer liksom rett inn i sjelen deres med en gang. Man får se deres mørkeste sider med en gang, og det fører til at man gjerne har lett for å stole på personene.

Jeg har pratet litt med en jente på min egen alder. Vi har mange felles interesser og prater godt sammen. Er jeg og LR venner for livet? På en måte håper jeg det. Det er godt å ha venner som har gått litt på trynet og vet hva livet handler om. Da føler man seg brått ikke så alene!


BlogPress from my iPhone

Location:Cafe

Live' e' hærli'

Det var godt å komme seg litt ut. Til tross for at legen på stedet bestemte seg for å sette seg på nabobordet. Nå holder hun nøye øye med meg, så antall kaffe jeg heller i meg blir vel nøye journalført ;)

But Who cares?! Jeg koser meg jeg. Til tross for at jeg ikke har et vondt ord å si om medpasientene mine, så er det veldig deilig å komme ut til nye ansikter. Og nye lyder.

Jeg er sliten etter en turbulent natt. Tror de stakkars nattevaktene kommer til å grue seg til neste nattevakt. I natt måtte en hjelpe meg å lete etter edderkopper. Jeg får for meg så mye rart om kvelden! Det er jo rene freak showet!

Blir ikke noen lette vakter på dem så lenge jeg er der. Hehe :)

Jeg har forresten slående mange lesere men ikke en eneste kommentar. Så det er jo litt... kjedelig!

BlogPress from my iPhone

Location:Cafe

Bussing

Jeg har rømt! Lovlig Rønning vel å merke. Men det kjennes ut som om jeg har rømt. V begynte å prate om at jeg skulle ha følge, men da jeg så på henne som et spørsmålstegn så tror jeg hun skjønte at jeg faktisk har lov til å ta meg en tur til sentrum uten følge.

Jeg skal egentlig bare sitte på cafe. Men Gud hvor jeg har savnet cafe. Etter 1 døgn uten, japp, jeg er avhengig. Men jeg fikk beskjed om å være tilbake til halv 5. Så da får jeg vel være det da.

Lurer på hva jeg skal si når folk spør om jeg er hjemme og jobber. Jeg liker ikke å lyve. Konklusjonen er at jeg forteller at jeg har havnet på galehus, så stopper jeg kanskje kjeften deres!

Men nå skal jeg se på skilt så jeg kanskje finner ut hvor det er jeg oppholder meg for tiden!


BlogPress from my iPhone

Location:Bussen

Te #5

Dagen første te. Må bare få presisere at den kommer før dagens første kaffi.

"Who rushes about, will miss the boat".

Hastverk gir lastverk eller noe i den duren. Godt å vite, jeg har det i hvert fall ikke travelt!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 1

What a night! Det var fryktelig uvant. Jeg våknet flere ganger i natt og lurte på hvor i huleste jeg var.

Før jeg la meg satt jeg med en medpasient, LP, utenfor. Vi satt og pratet og hun fortalte røverhistorier fra lukkede avdelinger hvor folk sprang nakne rundt og truet med å bite de ansatte.

Klokken 11 fant jeg ut at det var på tide å tenke på å legge seg. Da var nattevaktene, to stykker, komt på jobb. Den ene kom inn og presenterte seg. Han skulle visst nok ha tilsyn med meg klokken 12, 3 og 6.

Tilsyn om natten?! Det var jo ytterst spesielt. Klokken 12 satt jeg i en stol og leste krimboken min. Nattevakten spurte om jeg ikke var trøtt, hvorpå jeg svarte at jeg ikke var trøtt. Han ba meg komme ut om det var noe.

Klokken 3 hadde jeg ennå ikke sovnet. Men jeg lå i sengen med lyset av og later som om jeg sov. Jeg var ikke fryktelig interessert i å prate med noen.

Klokken 6 våknet jeg og sa god morgen da han kom inn. Han sa at klokken bare var 6 og at eg bare kunne sove mer. Så da gjorde jeg det.

Klokken 08.15 banket det på. Igjen sa jeg god morgen. Nå var det frokost å få. Great, jeg var mye trøttere da enn klokken 6. Og jeg var i hvert fall ikke sulten!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 1 - in revue

Da kommer dagens oppsumering. Det er fremdeles tidlig kveld, men jeg tror ikke det skjer så mye mer her i dag.

Jeg kom klokken 11 og ble vist inn på det rommet jeg skal ha de neste ukene. En sykepleier pratet litt med meg og viste meg litt rundt. Så fikk jeg pakket ut, så vidt, før en vernepleier, som vi kaller R, kom å hentet meg. Neste post på programmet var samtale med legen som er leder av teamet mitt.

Hun var hyggelig, men så streng og bestemt ut. Vi gikk igjennom hva jeg føler jeg behøver hjelp til og pratet litt generelt om meg. R var også til stede. Samtalen gikk smertefritt, men jeg ville egentlig bare ut derfra. Jeg var nok litt satt ut fremdeles.

Rett etterpå var det lunsj. Je fikk hilst på et par medpasienter, men utenom det inntok vi tomatsuppen i stillhet. Det var godt med mat selv om matlysten ikke spiller på lag med meg lenger.

Etter mat gikk jeg utenfor og satte meg. Like etter kom en pasient og satte seg med meg. Hun var hyggelig og skremmende ærlig. Hun utnevnte seg selv til "mentor" for meg. Så det kan jo bli spennende.

Et av hennes råd var å ikke klatre opp på taket for å se på måkereir. For det var tydeligvis hennes erfaring at det ble sett på som selvmordsforsøk. Så da vet jeg det!

Jeg har egentlig bare gjort tre ting idag. Drukket te, som dere jo har fått med dere. Lest bok. Og blogget. Det kommer til stadighet folk inn til meg for å se om jeg lever. Dette er fryktelig uvant for noen som er vant til å styre butikken selv. Men det går seg sikkert til.

Etter middag, fisk forøvrig, ble jeg med hun jeg studerer med og en annen på tur. Det var veldig herlig. Vi gikk opp til et lite fjell like ved.

Nå har jeg akkuratt spist
kveldsmat og pratet litt med kontakten min i kveld, V. Resten av kvelden skal tilbringes på rommet, alene. Haha, as if! Eg fant nettopp ut at jeg ikke får være i fred selv om jeg låser rommet, de har nemlig nøkkel.



Her er kveldens tidsfordriv.

Med mindre jeg ikke skal drikke mer te i kveld, så hører dere ikke fra meg før i morgen tidlig :)

BlogPress from my iPhone

Te #4

"The breath of life represents your inner strength".

Ja, de sier så. Hm... Har ikke så mye å si egentlig. Tror dette med teen begynner å bli et manisk tidsfordriv. Får allerede kommentarer fra personalet ;)


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #3

Jadda. I gang igjen.

"Great people still have childrens heart".

Jaja, da er det nok mange slike her. Har blitt kjent med mange hyggelige mennesker; både annsatte og pasienter.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #2

Dere skal få le litt av hvor mye te jeg drikker.

"Perfection is not harming anybody".

Det kan man vel lære noe av... Om man finner ut om det er å ikke skade noen eller at det ikke skader noen. Hmm..


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Trygghet

Jeg blogger mye nå, jeg vet. Men eg har mye på hjertet og føler ikke for å ta kontakt med personalet nett enda. Det er litt trygghet i å blogge. Jeg forholder meg stort sett på rommet. Jeg var en tur på stuen, men der var det noen som så på tysk tv. Og jeg blir amper av tysk, så jeg gikk på rommet igjen.

Jeg får visst en kontaktperson for hver vakt. Om noen i teamet mitt er på jobb så får jeg dem, hvis ikke så får jeg noen andre. På denne vakten har jeg en ung jente, V. Hun er hyggelig, men hun er så liten at jeg får lyst til å ta henne under armen og bære henne med meg.

I morgen skal jeg en tur til sentrum tror jeg. Det er litt mye på en gang for meg, så jeg trenger nok litt pause. Så får jeg satse på at jeg får gå alene, det får jeg sikkert.

Skriver mer senere.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Te #1

Jeg drikker mye te når jeg stresser. Kaffe, som egentlig er standard, er ikke noe særlig når man stresser fra før. På tepåsene mine står det små visdomsord og sitater som jeg tenkte å poste.

"Let only good thougths be within you"

Det er vel kanskje lettere sagt enn gjort, men fint likevel.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Bilder - for de som måtte like det

Sittekrok. Det er her jeg oppholder meg.


Dør til bad. Og dagsplan og husregler. Morsomt!


Utsikten min.


Og så sengen selvfølgelig. Liker den blå veggen jeg har. Og stolen for den saks skyld.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

På plass - sånn ca

Da var jeg nesten komt på plass. Det er veldig rart. Rommene er egentlig ganske fine. Medpasientene virker hyggelige og jeg er forvirret. Helst vil jeg bare pakke sakene mine å reise tilbake til Bergen. Men det er nok en dårlig impuls.

Den første jeg møtte her var en studievenninne. Og hun var ikke pasient, men ansatt!!! Så det var absolutt veldig rart. Men jeg får vel bare leve med det.

Jeg føler meg litt avsperret fra den vanlige verden. Stort sett kan jeg jo gjøre hva jeg vil, men jeg er likevel her uten noen andre jeg kjenner.

For det meste sitter jeg på rommet og leser bøker og drikker te. Men jeg får ikke være i fred. Det kommer stadig noen inn for å se til meg. Det er fryktelig uvant!

Jeg har egentlig litt lyst å gå meg en tur, men det tror jeg at jag skal vente litt med. Hun ene som er på jobb nå vil absolutt være med, og jeg liker å gå alene!!! Men for all del, det hadde vært koselig med selskap.

Jeg kommer til å legge ut et innlegg for hver dag og et for hver natt, slik at dere som vil kan følge meg litt tettere om dere ønsker det. Så det kommer sikkert senere i kveld.

Men nå skal jeg se om jeg finner på noe morsommere enn å drikke te!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Pakking på gang

Jeg sitter å funderer på hva jeg skal pakke med meg. Hva trenger jeg å ta med på en to ukers frivillig innleggelse? Jeg må jo ha klær, og toalettsaker. Men får jeg ha PC? Kan jeg ta med meg hva jeg vil eller blir tingene mine sjekket?

Og hva skal jeg pakke i? Kanksje kossert er lurt? Men jeg har ikke kofferten min her, så jeg må vel kanskje pakke i bag. Og hvor mange bøker trenger jeg?

Så jeg stresser litt! Men det går vel over. Satser på at jeg finner ut av det. Og om jeg har glemt noe viktig, så kan jeg jo alltids reise ned igjen å hente det. Jeg blir jo ikke låst inne, selv om det føles slik av og til!

Nattahilsen

Her kommer en liten nattahilsen fra noen som kjeder seg noe aldeles fryktelig og ikke får sove what so ever!!!

Håper dere som er våkne enda er det fordi dere vil det og ikke fordi kroppen deres simpelthen nekter å slå seg til ro. Jeg blir sprø! I say no more!

Jon Blund må pokker meg t seg sammen snart ellers kommer jeg til å drepe det skadedyret. Woops... Drapstrusler på bloggen allerede, det er kanskje ikke så bra?!

Men jeg skal få sove! Jeg SKAL!

Så får dere alle ha en aldeles nydelig natt. Drøm søtt.

Mat og rutiner

... eller eventuelt noe jeg ikke har spist?

I sist innlegg skrev jeg om søvnproblemer. Det henger egentlig nøye sammen med det jeg skal skrive om her. Jeg har alltid vært litt rutinemenneske. Jeg har lagt meg tidlig, stått opp tidlig og spist, om ikke helt regelmessig, så ganske regelmessig.

I det siste, og kanskje spesielt etter at søvnen ble et større problem enn den har vært før, så har slike rutiner falt litt ut. For det første har jeg ingen følelse av døgnet, og det er sjelden jeg vet hva klokken er uten å se på den.

Dette fører til at alle gjøremål jeg har blir litt rotete. Jeg prøver å gå i butikker å kjøpe brød klokken 6 om morgenen. Jeg vokner kvart over ti når jeg hr psykologtime 10. Jeg kommer til tirsdagsforelesningen min på torsdag. Alt blir helt feil.

Dette har selvfølgelig effekt på matrutiner også, noe helt ekstremt! Jeg glemmer å spise. Ofte er klokken 7-8 om kvelden før jeg kjenner sult så mye at jeg faktisk spiser noe. Jeg spiser mye snop og junk som jeg ikke burde spise, men som jeg kommer over her og der.

Med andre ord trenger jeg desperat å lære meg noen solide rutiner. Det er det jeg håper de kan hjelpe meg med på "avdeling K". Så får vi bare se hva som skjer!

Kveldens strabaser

At det kan være så vanskelig å sove. Klokken er snart halv 12, hvilket egentlig ikke er så masse at det burde være noe problem at jeg ikke er trøtt. men jeg vet at om fire timer, er jeg like våken, og DET ER ET PROBLEM!

Jeg stresser som en kasse kaniner på kveldstid. Ser at jeg har låst, skrudd av plater og låst igjen. Et den ytterste døren låst? Hva med den til rommet mitt? Er det en kran som drypper? Hva med dusjen, drypper den? Er det edderkopper her kanskje? Og hadde jeg egenlig kontrollert om det var låst her?

Slik ligger jeg i timer uten å få sove. Vrir meg i sengen uten sjans til å roe meg ned. Jeg hyperventilerer, kaster opp om det blir for ille. Det er så slitsomt at det blir umulig å forklare med ord. Jeg MÅ snart ha søvn, ellers kommer jeg til å bli gal!

I går var i dag i morgen

I går var jeg hos G, min psykolog. Vi pratet om alt og ingenting, men mest av alt "avdeling K", som jeg snart skal legges inn på. Men jeg hadde ennå ikke fått vite når. Like etter samtalen ringte G til meg å fortalte at hun nettopp hadde fått mail av "avdeling K" om når jeg kunne komme. De skulle ringe meg i løpet av formiddagen stod det. Og det gjorde de.

Klokken 10.15 ringte overlege B fra "avdeling K" til meg. Han mumler. Jeg måtte forsøke å tyde alt han sa, uten større hell. Til slutt fikk jeg heldigvis klarhet i at jeg skulle møte opp på fredag klokken 11. Så da har jeg en plan. En plan for å få bukt med faenskapet.

I dag har jeg pratet sikkert fire timer i telefonen med mamma. Uten om det så har jeg egentlig vekslet hurtig mellom å grue meg til innleggelse, glede meg til innleggelse og bare være en sunn miks av optimistisk og spent i forhold til innleggelsen som plutselig var så fryktelig nær.

I morgen skal jeg pakke alt det jeg må ha med meg opp dit. Men jeg aner ikke hva jeg skal ha med meg. Hva tar man med seg på en planlagt innleggelse egentlig? Har jeg lov til å ta med PC? Mobil? Jeg får vel bare ringe dem i morgen tidlig tenker jeg. Det er vel det letteste.

Velkommen til bloggen forresten, det hadde jeg glemt. Hyggelig om dere legger igjen kommentarer. Det blir jeg glad for. Grunnen til at jeg blogger anonymt er forresten at jeg ønsker å skåne familie og andre som står nær meg.