Jeg kommer ikke til å savne måltidene, ei heller psykologen, K, tror jeg, men han har begynt å vokse på meg. Det kommer jeg tilbake til i dagens oppsummering.
Nattevaktenes nattlige runder blir heller ikke et stort savn, det er for det meste litt slitsomt å tenke på, selv om det i og for seg er litt trygt å vite at noen passer på.
Jeg kommer sikkert til å savne å bli vekket av blide folk om morgenen. Det er noe trygt og godt i det å bli vekket av noen som er der for å hjelpe deg. Det er en god måte å starte dagen på.
Jeg kommer til å savne røykeskuret, eller terapihuset som vi liker å kalle det her. De nattlige latterutbruddene over den mest korrupte overtrøtthumoren man kan tenke seg. Nattlig saftblanding og drittprat blir også rart å være uten.
Morgenmøtene blir ikke savnet. De var lange og stort sett ganske uinteressante. Jeg kjenner at det ikke blir det jeg kommer til å lengte til. Morgentrimmen kunne være gøy, men det var ofte et styr. Og det blir i hvert fall ikke noe jeg kommer til å savne.
De daglige gåturene til fjellet like ved blir et savn. Jeg har gått mye med alle kontaktene mine, alene og i lag med andre pasienter. Det er meget mulig jeg kommer til å komme tilbake for å gå den turen, for den har blitt en trygghet for meg.
Kveldssamtalene med kontaktpersonen på kvedstid vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om. Ofte var det tungt å måtte prate om det som var vanskelig, samtidig som det var godt når jeg hadde pratet.
Noe av det jeg gleder meg mest til er å gjenvinne mitt elskede privatliv. Hjemme er det ingen som kommer brasende inn døgnet rundt. Jeg får lov til å gå hvor jeg vil uten å gi beskjed om hva jeg skal, og det blir slutt på mistenkelige blikk på poser og vesker som kommer inn på avdelingen.
Alt i alt blir det mest godt å komme hjem tror jeg. Men så klart blir det rart å vemne seg til å ikke bo på institusjon lenger. Det er rart hvor fort man tilpasser seg og blir vant til sine omgivelser.
BlogPress from my iPhone
Location:Avdeling K
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar