Utsikt: Fint?
Det tar ikke mer enn toppen 20 minutter opp. Nå sitter jeg alene og kjenner sol og vind sloss om plassen i meg.
Jeg har tatt mot til meg og tatt av meg genseren, så nå sitter jeg i singlet. Dette er første gang jeg har luftet armene mine utendørs siden selvskadingen begynte. Det er skummelt og godt. Me. Mest av alt er det utrolig befriende. Deilig å kjenne at jeg kanskje tør å vise armene mer frem med tiden.
Det er jo ikke noe å være flau over egentlig. Jeg er psykisk syk. Det har satt sine merker på kroppen min. Det er min måte å takle de tanker og følelser som jeg ikke har lært å bearbeide. Andre ruser seg eller blir aggressive. Jeg skjærer i hunden min.
Jeg har ikke lyst ned igjen til alle pleierne på Avdeling K. Jeg har lyst til å kjenne litt mer på hvordan det kjennes å være en frisk ungdom som helt naturlig har tatt seg en fjelltur. Det er motiverende og frigjørende.
Det gir nytt mot. Kanskje er det håp for meg?
BlogPress from my iPhone
Location:K-fjellet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar