Dag 14

For en dag. Jeg var som nevnt ikke særlig lysten på å stå opp. Da jeg endelig kom meg opp, rakk jeg knapt nok en røyk før det var gruppesamtale. Det var K som ledet den i dag, og temaet var ansvar.

Det var en langdryg samtale, hvor jeg hadde den samme K-meg-kaffikoppen-stirrekonkurransen som sist gang han hadde gruppen. Det var heldigvis ingen H det som kunne dirigere spørsmålene mot meg, så det var godt.

Jeg prøvde å boikotte måltidene, uten særlig hell. Det skal de ha, at de følger med. Det ble en liten lunsj på meg før jeg bestemte meg for å jogge meg en tur. Jeg sprang til jeg hadde blodsmak i munnen og satte meg ned i den forfriskende vinden på fjellet.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg dristet jeg meg til å ta av genseren så armene mine fikk se dagslys igjen. Det var en befrielse som ikke kan beskrives med ord. Lykke!!!

Jeg spiste litt middag uten større entusiasme og ble dratt med på nok en tur. Denne gangen med teammedlem R. Hun pratet og fjaste, og vi hadde alt i alt en herlig tur på fjellet.

Klokken 18 datt det et par tanter inn på uforberedt besøk. De var pratsomme. Veldig pratsomme. Da de gikk klokken halv 8 begynte uroen å snike seg på. Jeg ble mer og mer stresset og etter en stund kom R inn til meg.

Vi pratet en stund, og hun spurte om je var villig til å la henne lese noe av det jeg hadde skrevet. Jeg klarte ikke å levere fra meg konvolutten med det jeg hadde skrevet om selvmordsplanene mine. Hun skulle komme tilbake klokken 21.

Da hun kom inn igjen hadde jeg bestemt meg for å la henne lese det. Etter 10 minutter mild overtalelse gav jeg henne det jeg hadde skrevet, og konstaterte at jeg måtte ha meg en røyk og det litt fort.

Han jeg satt med i røykeskuret forstod at noe var galt, siden jeg ikke klarte å føre en normal samtale. Etter en røyk gikk jeg inn igjen med nølende skritt. R satt i stolen med papirene i hånden og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Vi fikk pratet litt og hun fikk overtalt meg til å la psykologen, K, se det jeg hadde skrevet under utskrivingssamtalen i morgen.

H kom på nattevakt igjen. Jeg har oppført meg rolig, selv om uroen har rast i meg. Han har nok merket det, så jeg tar ikke sjansen på å skade meg. Vil for alt i verden ikke bli fersket i det i natt, og ikke av ham. Der går grensen.

Han har iakttatt meg i en times tid på stuen nå, til min store ergrelse. I det har gikk en liten tur ut stakk jeg av inn på rommet, så nå sitter jeg bare å venter på at han skal komme inn og fore i meg tabletter så jeg ikke finner på noe dumt.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K