Dag 15

Nå har jeg fått siste dagen litt på avstand og velger å skrive om den. Det blir kanskje litt sårt og rart innlegg.

Jeg leverte jo fra meg et brev som beskrev selvmordstanker til kontakten min R, dag 14. Det var en smertefull opplevelse, for å si det mildt. Men hun sa de rette tingene og tok det fint. Jeg ble til og med forsikret om at det eneste som kom til å stå i rapporten var at hun hadde fått lest noe jeg hadde skrevet.

Jeg var med på de vanlige aktivitetene. Jeg satte under gruppen og var med under morgentrimmen. Det var både godt og rart å tenke på at det var siste gang jeg var med, men nå i ettertid tror jeg det var mest godt!

Jeg skulle a med meg R til psykologen, K, for utskrivingssamtale. Det ble en ubehagelig opplevelse, mildt sagt. Men min respekt for K vokste betraktelig under praten.

Først gikk vi gjennom formaliteter. Jeg ble vurdert på en skala fra 0-100 i forhold til funksjonsnivå og symptomer, og hadde steget etter oppholdet. Je var med andre ord frisk nok til at det var OK å slippe meg hjem.

Neste post på programmet ble betydelig verre. Suicidvurdering. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde selvmordstanker. I det jeg svarer nei, får jeg et skarpt blikk og et kremt fra R. Hun hadde lest brevet mitt og visste godt at jeg løy. Egentlig burde jeg forstått at eg ikke ville slippe unna med det.

R sa til K at dette kunne ta litt tid, og at jeg hadde vanskelig for å si hva jeg tenkte på og uroet meg for. Hun gav også klar beskjed til meg om at hvis ikke jeg sa det som det var så kom hun til å si det.

Sakte men sikkert kom sannheten frem. Jeg holdt på å få komplett sammenbrudd på kontoret til K, mens han spurte og gravde. Han tenkte høyt i 10 minutter på om det var trygt å sende meg hjem og hvilken form for oppfølging jeg skulle ha etter utskrivelsen.

Jeg har aldri hatt en så intens samtale før i mitt liv, og håper jeg slipper å ha det igjen. Heldigvis for meg fikk jeg snakket meg ut ifra å måtte bli der.

R hadde en samtale med meg i etterkant hvor jeg fikk ut alt jeg hadde på hjertet etter praten med K. Det var egentlig veldig godt, selv om jeg var urolig og redd.

Etter det spiste jeg felleslunsj og så reiste jeg min vei, etter et tårevått farvel med noen av medpasientene. Jeg er glad jeg er ute av Avdeling K, men jeg har samtidig et savn, og om jeg skal legges inn igjen, så er det dit jeg vil.


BlogPress from my iPhone

Location:Jobben