Harry Potter og Dødstalismanene

Igjen føler eg meg som en rømling. Føler at folk kan se på meg at jeg ikke hører til her. At jeg egentlig er under psykiatrisk helsevern. Føler at blikkene på gaten følger meg som hauker.

De gjør sikkert ikke det, men etter nesten to uker inne på institusjon, føles det feil å kunne vandre blant folk igjen. Jeg har blott vant til å bli fulgt over alt. Om det så er snakk om en tur på butikken, så blir det alltid noen med.

Jeg forventer at folk rundt meg skal være skeptiske, skjekke hva jeg har med meg i vesken. Kreve å få se armene mine. Jeg går krumbøyd som en gammel dame. Prøver å gjøre meg så liten at ingen ser meg. Men det har ingenting for seg, for her ute er det ingen som overvåker meg.

Men dette var egentlig ikke poenget. Jeg har reist ned til sentrum for å gå på premieren til den siste Harry Potter-filmen. Jeg reiser i lag med to medpasienter, men nå har jeg stukket av fra de for å få meg en times tid på min egen pute i min egen seng.

Det der med blikkene kan forresten ha noe med at jeg er iført fullt kostyme, med kutte og det ele. Det var en medpasient som lånte meg klær slik at jeg også kunne kle meg ut. Spennende :)


BlogPress from my iPhone

Location:Leiligheten