I går fikk jeg beskjed om å ikke fortelle pleiepersonalet at jeg satt i et tre for å se på ugler når de ringte for å gi meg medisiner. Jeg fikk også vite at om jeg hylte så ble jeg sett på som aggressiv. Så nå har jeg om LP bestemt oss for å ha brøledate utenfor området. Glede seg!
Men er det venner for livet? Skal jeg liksom bli gjenganger? Jeg forstår jo dette med at man møtes uten sperrer i en periode som er svært vanskelig. Når man da i tillegg bor så tett på hverandre så er det lett å knytte tette bånd.
Man blir glad i personene på en sånn plass på grunn av mangelen på sperrer. Man kommer liksom rett inn i sjelen deres med en gang. Man får se deres mørkeste sider med en gang, og det fører til at man gjerne har lett for å stole på personene.
Jeg har pratet litt med en jente på min egen alder. Vi har mange felles interesser og prater godt sammen. Er jeg og LR venner for livet? På en måte håper jeg det. Det er godt å ha venner som har gått litt på trynet og vet hva livet handler om. Da føler man seg brått ikke så alene!
BlogPress from my iPhone
Location:Cafe
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar