Det er ikke spørsmål. Når det kommer til selvskadingen er det krav. Det er ikke opp til meg å vurdere, stelle og bestemme. Det skal de psykepleierne som er på jobb gjøre.
For de som ikke er selvskadere er det sikkert ikke så lett å forstå hvilke følelser man sitter med etter å ha skadet seg selv. Dette varierer så klart mellom selvskadere også, så dette er ikke fasiten, men slik jeg føler det nå.
For det første er det mye skam og selvbebreidelse involvert. Det gjør vondt å trakke ned i den samme gropen gang på gang. Mens man holder på så har man nesten litt skylapper på. Det eneste man ønsker er å bli ferdig, få den følelsen man søker med smerten.
Det er i etterkant problemene kommer. For min del blomstrer det stort sett selvhat når jeg "kommer til meg selv" og ser at jeg sitter i mitt eget blod på badegulvet.
Jeg blir alltid sittende en stund på gulvet. Lar sårene blø fra seg og får pulsen til å roe seg ned igjen. I løpet av denne rolige stunden midt i mitt eget blodbad går selvhatet og bebreidelsen over til en intens følelse av at man har feilet på noe så banalt som å passe på seg selv.
Skammen blir intens og mange sitter igjen uten håp, gjennomsyret av tristhet og skyldfølelse. Dette gjelder meg også.
Det neste er å rydde opp etter seg. Spyle bort blodet. Kvitte seg med barberbladene. Provisorisk forbinde såret. Følelsene raser videre i en og det er virkelig ikke fred å få i eget hode. Denne følelsen i seg selv er så intens at man lett kan ende med en ny omgang selvskade.
Det som egentlig er temaet i dette innlegget er det som skjer videre. Hjemme ville jeg enkelt og greit ha vasket og stelt sårene selv og levd videre som om ingenting hadde skjedd. Det går ikke på psykiatrisk avdeling. Det er et krav at jeg forteller hva jeg har gjort.
Dette er tungt. Det er noe av det tyngste jeg vet om. Den korte gangen blir fryktelig lang. Vanligvis klarer jeg ikke å ta kontakt. Da skjer en av to. Enten så sitter jeg i en stol med mitt provisoriske kompress synlig slik at det ikke kan unngås å se det. Ellers legger jeg meg til å sove med hånden oppå dynen, for da ser de det på neste runde.
Når nattevaktene kommer begynner den tyngste og jævligste prosessen jeg har vært borti. Først må jeg vise sårene. Det er som å blottlegge sjelen sin. Man føler at vedkommende får slippe helt inn i ens innerste følelsesliv.
Deretter skal det vaskes. Dette er det også nattevaktene som gjør. De skyller og vasker og renser til de er sikre på at det er rent. Så legger de på kompresser. Disse skiftes av kontaktpersonen to til tre ganger om dagen i noen dager.
Dette er en ganske stor utlevering av seg selv. Rett etter en slik episode er jeg på mitt aller mest sårbare og har egentlig kun lyst til å være alene. Det er ikke noe særlig å bli fratatt all kontroll i en slik setting.
På samme tid er det trygt. Jeg vet at det alltid er noen som følger med på meg. De vet hva jeg går gjennom. Jeg trenger ikke si til alle nye som kommer hva jeg har gjort, for de får vite om det på rapporten.
Det er altså en ganske ambivalent hendelse som både oppleves som sårende og trygg. Jeg har ikke noen bedre måte å forklare det på.
BlogPress from my iPhone
Location:Avdeling K
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar