Dag 15

Nå har jeg fått siste dagen litt på avstand og velger å skrive om den. Det blir kanskje litt sårt og rart innlegg.

Jeg leverte jo fra meg et brev som beskrev selvmordstanker til kontakten min R, dag 14. Det var en smertefull opplevelse, for å si det mildt. Men hun sa de rette tingene og tok det fint. Jeg ble til og med forsikret om at det eneste som kom til å stå i rapporten var at hun hadde fått lest noe jeg hadde skrevet.

Jeg var med på de vanlige aktivitetene. Jeg satte under gruppen og var med under morgentrimmen. Det var både godt og rart å tenke på at det var siste gang jeg var med, men nå i ettertid tror jeg det var mest godt!

Jeg skulle a med meg R til psykologen, K, for utskrivingssamtale. Det ble en ubehagelig opplevelse, mildt sagt. Men min respekt for K vokste betraktelig under praten.

Først gikk vi gjennom formaliteter. Jeg ble vurdert på en skala fra 0-100 i forhold til funksjonsnivå og symptomer, og hadde steget etter oppholdet. Je var med andre ord frisk nok til at det var OK å slippe meg hjem.

Neste post på programmet ble betydelig verre. Suicidvurdering. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde selvmordstanker. I det jeg svarer nei, får jeg et skarpt blikk og et kremt fra R. Hun hadde lest brevet mitt og visste godt at jeg løy. Egentlig burde jeg forstått at eg ikke ville slippe unna med det.

R sa til K at dette kunne ta litt tid, og at jeg hadde vanskelig for å si hva jeg tenkte på og uroet meg for. Hun gav også klar beskjed til meg om at hvis ikke jeg sa det som det var så kom hun til å si det.

Sakte men sikkert kom sannheten frem. Jeg holdt på å få komplett sammenbrudd på kontoret til K, mens han spurte og gravde. Han tenkte høyt i 10 minutter på om det var trygt å sende meg hjem og hvilken form for oppfølging jeg skulle ha etter utskrivelsen.

Jeg har aldri hatt en så intens samtale før i mitt liv, og håper jeg slipper å ha det igjen. Heldigvis for meg fikk jeg snakket meg ut ifra å måtte bli der.

R hadde en samtale med meg i etterkant hvor jeg fikk ut alt jeg hadde på hjertet etter praten med K. Det var egentlig veldig godt, selv om jeg var urolig og redd.

Etter det spiste jeg felleslunsj og så reiste jeg min vei, etter et tårevått farvel med noen av medpasientene. Jeg er glad jeg er ute av Avdeling K, men jeg har samtidig et savn, og om jeg skal legges inn igjen, så er det dit jeg vil.


BlogPress from my iPhone

Location:Jobben

Post Avdeling K

Nå sitter je i stuen på avdelingen og venter på å bli hentet. Det er rart og godt å ikke skulle trakke i disse gangene mer. Jeg tror det er mest godt, men jeg kommer til å savne mange av de som er her.

Jeg kommer ikke til å savne måltidene, ei heller psykologen, K, tror jeg, men han har begynt å vokse på meg. Det kommer jeg tilbake til i dagens oppsummering.

Nattevaktenes nattlige runder blir heller ikke et stort savn, det er for det meste litt slitsomt å tenke på, selv om det i og for seg er litt trygt å vite at noen passer på.

Jeg kommer sikkert til å savne å bli vekket av blide folk om morgenen. Det er noe trygt og godt i det å bli vekket av noen som er der for å hjelpe deg. Det er en god måte å starte dagen på.

Jeg kommer til å savne røykeskuret, eller terapihuset som vi liker å kalle det her. De nattlige latterutbruddene over den mest korrupte overtrøtthumoren man kan tenke seg. Nattlig saftblanding og drittprat blir også rart å være uten.

Morgenmøtene blir ikke savnet. De var lange og stort sett ganske uinteressante. Jeg kjenner at det ikke blir det jeg kommer til å lengte til. Morgentrimmen kunne være gøy, men det var ofte et styr. Og det blir i hvert fall ikke noe jeg kommer til å savne.

De daglige gåturene til fjellet like ved blir et savn. Jeg har gått mye med alle kontaktene mine, alene og i lag med andre pasienter. Det er meget mulig jeg kommer til å komme tilbake for å gå den turen, for den har blitt en trygghet for meg.

Kveldssamtalene med kontaktpersonen på kvedstid vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om. Ofte var det tungt å måtte prate om det som var vanskelig, samtidig som det var godt når jeg hadde pratet.

Noe av det jeg gleder meg mest til er å gjenvinne mitt elskede privatliv. Hjemme er det ingen som kommer brasende inn døgnet rundt. Jeg får lov til å gå hvor jeg vil uten å gi beskjed om hva jeg skal, og det blir slutt på mistenkelige blikk på poser og vesker som kommer inn på avdelingen.

Alt i alt blir det mest godt å komme hjem tror jeg. Men så klart blir det rart å vemne seg til å ikke bo på institusjon lenger. Det er rart hvor fort man tilpasser seg og blir vant til sine omgivelser.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 14

I går kveld hadde jeg det hysterisk festelig. Jeg la meg klokken halv 12. Men stod opp igjen klokken halv 1. Jeg var ikke så veldig trøtt kan du si.

Jeg flyktet ut i røykeskuret og ble sittende å prate og le med en medpasient, HE. Vi glaset der en stund, før vi bestemte oss for å styre med å prøveblande ulike FUN-safter sammen.

Da klokken ble halv 2 var nattevakten, H, blitt lei vårt evige mas, og sendte meg i seng med en liten hvit pille. Jeg sovnet på kort tid, og våknet igjen klokken halv 6. Da var jeg ikke i humør til noe annet enn å skule stygt.

Da H kom på 6 runden lå
Jeg og stirret på ham og later som om jeg var døsig. Så hoppet jeg ut vinduet og tok meg et par røyk.

Jeg hadde håpet at siste natten skulle forbigå uten selvskading, men dengang ei. Det ble noen kutt på armen, og en meget sur holdning mot den stakkars damen som skulle vekke meg. Jeg gadd ikke si noe om selvskadingen, det tar jeg på sikt!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Insomnia totalis

Jeg ligger i sengen og lurer på om det i det hele tatt er vits i å prøve å sove. Jeg har fått en sovetablett av H for ca. 10 min siden og gruer meg stort til den dårlige dømmekraften kicker inn. Jeg vil ikke skade meg siste natten jeg er her. Og aller minst ønsker jeg å bli tatt av H, som jeg har fått svært god tillit til under tiden jeg har vært her.

Så nå ligger jeg her. I skrivende stund har H kommet inn på rommet og insisterer på å sitte her til han vet at jeg sover. Så da er det vel bare å legge fra seg mobilen og håpe på at søvnen kommer etter hvert. Jeg slipper i hvert fall at den dårlige dømmekraften gjør at jeg vipper av pinnen og gjør noe dumt.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Dag 14

For en dag. Jeg var som nevnt ikke særlig lysten på å stå opp. Da jeg endelig kom meg opp, rakk jeg knapt nok en røyk før det var gruppesamtale. Det var K som ledet den i dag, og temaet var ansvar.

Det var en langdryg samtale, hvor jeg hadde den samme K-meg-kaffikoppen-stirrekonkurransen som sist gang han hadde gruppen. Det var heldigvis ingen H det som kunne dirigere spørsmålene mot meg, så det var godt.

Jeg prøvde å boikotte måltidene, uten særlig hell. Det skal de ha, at de følger med. Det ble en liten lunsj på meg før jeg bestemte meg for å jogge meg en tur. Jeg sprang til jeg hadde blodsmak i munnen og satte meg ned i den forfriskende vinden på fjellet.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg dristet jeg meg til å ta av genseren så armene mine fikk se dagslys igjen. Det var en befrielse som ikke kan beskrives med ord. Lykke!!!

Jeg spiste litt middag uten større entusiasme og ble dratt med på nok en tur. Denne gangen med teammedlem R. Hun pratet og fjaste, og vi hadde alt i alt en herlig tur på fjellet.

Klokken 18 datt det et par tanter inn på uforberedt besøk. De var pratsomme. Veldig pratsomme. Da de gikk klokken halv 8 begynte uroen å snike seg på. Jeg ble mer og mer stresset og etter en stund kom R inn til meg.

Vi pratet en stund, og hun spurte om je var villig til å la henne lese noe av det jeg hadde skrevet. Jeg klarte ikke å levere fra meg konvolutten med det jeg hadde skrevet om selvmordsplanene mine. Hun skulle komme tilbake klokken 21.

Da hun kom inn igjen hadde jeg bestemt meg for å la henne lese det. Etter 10 minutter mild overtalelse gav jeg henne det jeg hadde skrevet, og konstaterte at jeg måtte ha meg en røyk og det litt fort.

Han jeg satt med i røykeskuret forstod at noe var galt, siden jeg ikke klarte å føre en normal samtale. Etter en røyk gikk jeg inn igjen med nølende skritt. R satt i stolen med papirene i hånden og et alvorlig uttrykk i ansiktet. Vi fikk pratet litt og hun fikk overtalt meg til å la psykologen, K, se det jeg hadde skrevet under utskrivingssamtalen i morgen.

H kom på nattevakt igjen. Jeg har oppført meg rolig, selv om uroen har rast i meg. Han har nok merket det, så jeg tar ikke sjansen på å skade meg. Vil for alt i verden ikke bli fersket i det i natt, og ikke av ham. Der går grensen.

Han har iakttatt meg i en times tid på stuen nå, til min store ergrelse. I det har gikk en liten tur ut stakk jeg av inn på rommet, så nå sitter jeg bare å venter på at han skal komme inn og fore i meg tabletter så jeg ikke finner på noe dumt.


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Natt 13

Jeg sovnet mer eller mindre før H gikk ut fra rommet mitt i går kveld. Jeg må ha sovet tungt, for de som kom på tidligvakt sa han hadde vært inne tre ganger første timen for å skjekke at jeg sov.

Jeg våknet i halv 6 tiden og ble sittende i sengen å se i veggen. H kom på runden klokken 6 og satte seg ned og pratet litt med meg. Da han igjen skjeller inn til meg klokken halv 7 hadde jeg sovet igjen.

Alt i alt har det vært en svært god natt. Tross en urolig kveld, ble det en god natt, og det gir nytt mot.

I dag måtte min stakkars kontakt vekke meg tre ganger før jeg endelig gadd å stå opp. Det var uvanlig godt å ligge i sengen og slappe av. Men kvart over ni kom jeg meg opp. Lykke til i kveld H!


BlogPress from my iPhone

Location:Avdeling K

Fred og frihet

Jeg har sprunget på joggetur. Hadde en hel del innebygget faenskap jeg hadde behov for å springe og hyle ifra meg i fred.

Utsikt: Fint?


Det tar ikke mer enn toppen 20 minutter opp. Nå sitter jeg alene og kjenner sol og vind sloss om plassen i meg.

Jeg har tatt mot til meg og tatt av meg genseren, så nå sitter jeg i singlet. Dette er første gang jeg har luftet armene mine utendørs siden selvskadingen begynte. Det er skummelt og godt. Me. Mest av alt er det utrolig befriende. Deilig å kjenne at jeg kanskje tør å vise armene mer frem med tiden.

Det er jo ikke noe å være flau over egentlig. Jeg er psykisk syk. Det har satt sine merker på kroppen min. Det er min måte å takle de tanker og følelser som jeg ikke har lært å bearbeide. Andre ruser seg eller blir aggressive. Jeg skjærer i hunden min.

Jeg har ikke lyst ned igjen til alle pleierne på Avdeling K. Jeg har lyst til å kjenne litt mer på hvordan det kjennes å være en frisk ungdom som helt naturlig har tatt seg en fjelltur. Det er motiverende og frigjørende.

Det gir nytt mot. Kanskje er det håp for meg?


BlogPress from my iPhone

Location:K-fjellet